Kjed deg i søvn - verdens kjedeligste podcast

00:04 Velkommen til episode 195 av Kjeda i søvn, verdens kjedeligste podcast. Jeg er glad du er her. Jeg er faktisk alltid glad du er her, men i kveld er jeg kanskje litt ekstra glad, fordi vi har fått et virkelig fint forslag til episodetema, og det varmer meg på en måte som minner litt om å finne en ekstra varm sok i en kald skuff. Du vet den følelsen. Eller kanskje ikke. 00:31 Det er greit. Uansett. Denne episoden handler om kirketonearter, og den er foreslått av Susanne og Vegard. Og jeg vil gjerne bruke et lite øyeblikk på å takke dem skikkelig. Susanne og Vegard, dere er rett og slett to mennesker med en sjelden kombinasjon av musikalsk nysgjerrighet og god smak i søvnhjelp. Det er ikke alle for rundt. Dere har åpenbart en evne til å tenke i lag, til å se sammenhenger mellom ting som tilsinelaten ikke henger sammen, og til å sende inn ikke ett, men to forslag på en gang, noe som vittner om en kreativitet og en generositet som er ganske sjelden. 01:12 Hvis du hjemme nå tenker at det hadde vært hyggelig å få en varm takk og et par oppmuntrende ord i starten av en episode, ja, da er løsningen enkel. 01:21 Send inn et forslag til oss på verdenskjedeligsteepo.gmail.com Vi tar imot alt. Kirketonearter. Heving av deg. Typer av grus. Historien om det norske komma. Alt er velkomment. Jo kjedeligere, jo bedre. Vi er tross alt verdens kjedeligste podcast, og vi er stolt av det. 01:50 En stor og oppriktig takk går også til alle dere 862ere som abonnerer på denne podcasten. 862ere. 02:00 Det er faktisk ganske mange mennesker som frivillig velger å høre på noe kjedelig. Det er rørende på en måte jeg ikke helt klarer å sette ord på. Hvis du ikke abonnerer enda, er det bare å trykke på den knappen. 02:14 Det koster ingenting, og du vil sove bedre. Det er ikke dokumentert vitenskapelig, men det føles riktig. Og nå, uten videre oppstyr, setter vi i gang med en musikalsk fordypning i kirketoneartene. La oss begynne helt fra begynnelsen, noe som er en fornuftig plass å begynne. 02:39 Kirketonearter er et system av skalaer som ble brukt i europeisk musikk i middelalderen, og som faktisk fortsatt brukes i dag, om en litt mer diskret, som en gammel onkel som dukker opp i bryllup og sier ting som er litt merkelige, men egentlig ganske visdomsfulle. Systemet stammer fra gresk musikkteori, men det ble videreutviklet av munker og musikkteoretikere i den tidlige kristne kirken, der han navnet kirketonearter. 03:06 Det finnes sju av dem, og de har navn som høres ut som du burde tilhøre et kart over et fantasirike. Dorisk, Frigisk, Lidisk, Miksolidisk, Eolisk, Lukrisk og Jonisk. Jonisk er egentlig bare durskalaen vi kjenner fra Doremi Efasol Lasido. Men det er greit å ha et fancy navn på noe man allerede kan. 03:36 Det er litt som å kalle havregrøt for varm havrebasert morgenpasta. Det høres mer interessant ut, men det er fortsatt bare grøt. Nå lurer du kanskje på hva som skiller disse skalaene fra hverandre. Svaret er ganske enkelt, og det er nettopp det som gjør dette temaet så egnet for en søvnpodcast. 03:57 Forskjellen handler om hvor halvtonene ligger. En halvtone er det minste intervallet i vestlig musikk, altså avstanden mellom for eksempel E og F, eller HC avhengig av hvor disse halvtonene plasseres i skalaen, får du en annen karakter, en annen stemning, en annen følelse. Dorisk høres litt melankonsk ut, men med en viss verdighet. Frygisk høres spansk ut, eller kanskje litt mystisk. 04:25 Lydisk høres drømmene ut. Miksolidisk høres ut som blus. Og lukkrisk høres ut som noe som ikke helt bestemmer seg for hva det vil. Lukkrisk er litt som den personen på møte som rekker opp hånden, men ikke har noe å si. Det er der. Det eksisterer. Men det er sjelden noen er veldig begeistret for det. 04:54 For å forstå kirketonearten skikkelig, er det nyttig å kjenne til kvintsirkelen. Og kvintsirkelen er et av de mest elegante og samtidig mest søvndysende konseptene i hele musikkteori. Det er et diagram, et slags hjul, som viser alle 12 tonearter arrangert i en sirkel basert på kvintforhold. En kvint er et intervall på fem toner, og hvis du starter på C og går en kvint opp, havner du på G. Fra G en kvint opp, havner du på D. 05:25 Fra D havner du på A. Og slik fortsetter det, rundt og rundt, til du til slutt er tilbake der du startet. Det tar 12 steg. 05:37 Og det er noe dypt tilfredsstillende med det, som en sirkulær fortelling eller en god suppeoppskrift der alle ingrediensene til slutt finner hverandre. Kvintsirkelen brukes til å forstå hvilke tonearter som er beslektet. Tonearter som ligger ved siden av hverandre på sirkelen deler mange av de samme tonene. C-dur og G-dur er naboer, og de har 6 av 7 toner til felles. 06:03 C-dur og fisstur er på motsatt side av sirkelen, og de deler nesten ingenting. De er som to naboer i en blokk som aldri har snakket med hverandre, men som begge bruker den samme vaskemaskinen i kjellen. Kvintsirkelen viser også forholdet mellom dur og mol. Hver durtoneart har en parallell moltoneart som inneholder nuaktig de samme tonene, bare med et annet utgangspunkt. C-dur og A-moll er slik et par. 06:33 De deler alle tonene, men de ser verden fra ulike vinkler. Det er litt poetisk. Eller litt kjedelig, avhengig av humøret ditt. Begge deler er akseptabelt her. 06:52 Nå skal vi ta en liten tur rundt kvintsirkelen, og jeg lover at det ikke tar veldig lang tid, men det er heller ikke meningen at det skal gå fort. 07:00 Vi starter på CC-dur er den enkleste tonarten. Ingen kris, ingen bær. Bare de hvite tangentene på pianoet. Ren, uanstrengt, hjemmekjær. C-dur er litt som hvittbrød. 07:19 Det er ikke det mest spennende, men det er alltid godt. Fra C går vi til G, G-dur har et kris på F. Det gir den en liten ekstra lysstråle. Fra G til D, D-dur har to kris på F og C. Fra D til A-dur har tre kris. Fra A til E, fire kris. Fra E til H, fem kris. 07:46 Fra H til fiss. 6 kris. Her begynner det å bli litt trangt. Fra fiss, eller gess som det også kalles, snur vi og begynner å gå den andre veien med BR i stedet for kris. G-stur har 6 BR. D-stur har 5. A-stur har 4. S-stur har 3. B-dur har 2. F-dur har 1. 08:16 Og så er vi tilbake til C, 12 tonarter. 12 skritt rundt sirkelen. Og så er man tilbake. Det er noe meditativt over det. Som å gå rundt et bord og telle stoler. Ingen vet egentlig hvorfor man gjør det, men det føles riktig. Kvintsirkelen er også nyttig når man skal komponere musikk, for de akkorder som ligger nær hverandre på sirkelen fungerer godt sammen. 08:45 Det er derfor mange popsanger bruker de samme fire akkordene. C, G, A-mål og F er alle naboer på kvindsirkelen, og de har vært med i tusenvis av sanger. Det er musikkens versjon av å bruke det samme middagsopplegget hver uke. Det fungerer. Det er trygt. Det er godt. 09:13 La oss snakke litt mer om de individuelle kirketoneartene, for de fortjener litt oppmerksomhet hver for seg. Vi begynner med dorisk. Dorisk er en måll lignende skala, men med et viktig unntak. Den sjette tonen er hevet med en halvtone sammenlignet med naturlig mål. Det gir dorisk en litt lysere, mer åpen karakter enn vanlig mål. Dorisk brukes mye i folkemusikk, jazz og rock. 09:44 So Annie Love, Hair of Beatles er dorisk. Vekomo va Santana er dorisk. Scarborough Fera er dorisk. Det er en skala med en viss verdighet, en skala som ikke klager, men som heller ikke later som om alt er perfekt. Dorisk er den musikalske ekvivalenten til en person som sier at det er greit, og faktisk mener det. Frygisk er den neste. 10:11 Frygisk starter på E hvis vi holder oss til de hvite tangentene. Den har en karakteristisk halvtone mellom første og andre trinn, noe som gir den en mørk, nesten dramatisk karakter. Frygisk brukes mye i spansk flamenkomusikk, og det er ikke tilfeldig. Det er noe i den skalaen som minner om støv og varme og kastanjeter. 10:35 Jeg vet ikke om du har vært i Spania, men frigisk er litt som å sitte på en terrasse i Sevilla klokken ti om kvelden og drikke noe kjølig mens det spilles musikk i bakgrunnen. Jeg har aldri vært i Sevilla, men jeg har sett bilder, og frigisk høres akkurat slik ut som bildene ser ut. Det er en av musikkens store bragder at den kan høres ut som et sted man aldri har besøkt. 11:02 Lydisk er den neste kirketonearten, og den er kanskje den mest drømmende av dem alle. Lydisk er en durlignende skala, men med en hevet fjerde tone. Den hevede fjerde tonen gir Lydisk en lys, nesten svevende kvalitet, som om musikken ikke helt bestemmer seg for å lande. John Williams bruker Lydisk i filmmusikk når han vil skape en følelse av undring. 11:27 ET, Indiana Jones, mange av de store øyeblikkene i filmhistorien er lydisk. Det er skalaen for ting som er større enn deg selv, for horisonter og stjerner og store tomme rom. Lydisk er litt som å åpne en dør og se at det er et rom til på den andre siden som du ikke visste hva det er. Miksolidisk er den fjerde. Miksolidisk er som dur, men med en senket sjuende tone. 11:55 Det gir den en bluesete, jordnær karakter. Mi-rock og blues bruker miksolidisk. Sweet Home Chicago er miksolidisk. Norsk folkemusikk bruker det også. Det er en varm, litt rufsete skala, som en genser som er litt for stor, men veldig behagelig. Eolisk kjenner de fleste som naturlig mål. Det er skalene for eftertanke, for høst og regn og lange kvelder. 12:25 Eolisk er den skalaen som passer til å se ut av vinduet og tenke på ingenting spesielt. Og det er faktisk ganske behagelig å tenke på ingenting spesielt. Det er undervurdert som aktivitet. 12:44 Og så er det lukkrisk. 12:47 Lokrisk er den sivene og siste kirketonarten, og den er litt av en outsider. Lokrisk starter på H hvis vi holder oss til i hvite tangentene, og den har to halvtoner helt i starten av skalaen, mellom første og andre trinn, og mellom fjerde og femte trinn. Det gjør at grunntonaakkorden i Lokrisk er en forminsket akkord, noe som er harmonisk ustabilt. 13:10 Lukrisk vil ikke hvile. Lukrisk er alltid på vei et sted, men vet ikke helt hvor. Det er sjelden komponister bruker lukrisk som en hel toneart gjennom en hel sang, men det dukker opp i øyeblikk, i overganger, i steder der musikken skal føles litt usikker. Lukrisk er musikk som ser seg over skulden. Og så er det jonisk, som vi nevnte innledningsvis. Jonisk er bare durskalaen. 13:40 Doremi effasol la si do. Det er den mest kjente, den mest brukte, den mest hjemmekjære av alle skalaene. Jonisk er ikke noe å hisse seg oppover. Det er greit. Det er trygt. Det er som å komme hjem og finne at alt er akkurat som du forlot det. Det er ikke dramatisk. Det er bare godt. 14:07 Og noen ganger er det akkurat det man trenger. Ikke drama. Ikke spenning. Bare doremi effa sol la si do, og så legger man seg. Nå skal vi ta en liten pause fra kirketoneartene, fordi Susanne og Vegard, i tillegg til å foreslå dette temaet, også foreslo noe helt annet. De foreslo heving av deg. 14:37 Og det er et forslag jeg setter stor pris på, fordi det er et tema som på overflaten virker enkelt, men som faktisk er ganske fascinerende på en veldig stille og uanstrengt måte. Heving av deg handler om gjær. Gjær er en levende organisme, en sopp faktisk, og den har eksistert på jorden i over 100 millioner år. Gjær var her lenge før menneskene. 15:03 Gjær var her mens dinosaurene gikk rundt og var store og imponerende, og gjær var ikke det minste imponert. Gjær bryr seg ikke om størrelse. Gjær bryr seg om sukker. 15:16 Når gjær får tilgang til sukker, begynner den å spise og produsere karbondioksid og alkohol som biprodukter. Det er karbondioksidet som hever deien. Gassen lager små bobler i glutenutverket i deien, og deien vokser. 15:33 Det er egentlig ganske rørende. En liten, usynlig organisme jobber stille og tålmodig inni en klompe, og resultatet er brød. Menneskene har brukt gjær i brødbakking i minst 14 000 år. 14 000 år. Det er lenge. Det er så lenge at det er vanskelig å forestille seg. 15:57 Prøv å forestille deg 14 000 år. Det er umulig. Men gjær har vært med hele veien. Gjær er en av historiens mest undervurderte bidragsytere. Det finnes to hovedtyper heving i brødbakking. Den ene er biologisk heving, altså med gjær. 16:24 Den andre er kjemisk heving, altså med bakepulver eller natron. Bakepulver er en blanding av natron og sire, og når det kommer i kontakt med veske og varme, reagerer det og produserer karbondioksid. Det er raskere enn gjær, men det gir ikke den samme smaken. 16:43 Gjærbrød har en kompleksitet i smaken som kommer av at jern ikke bare produserer karbondioksid, men også en rekke andre forbindelser under hevingen. Melkesyrebakterier, som ofte lever sammen med jær i surdeg, bidrar med syre og smak. Surdeg er en spesielt interessant form for heving, fordi den bruker ville gjersopper og bakterier som finnes naturlig i luften og i melet. En surdeistarter er en levende kultur som man måtte med mel og vann, og som man kan holde i livet i årevis. 17:17 Det finnes surdeistartere som er over 100 år gamle. Det er noe veldig rørende med det. En klumpdei som har overlevd to verdenskrig, en pandemi og utallige kjøkkenombygginger. Heving tar tid. Det er kanskje det viktigste man kan si om heving. Det lar seg ikke skyndes på. 17:40 Deien hever i sitt eget tempo, og det er ingenting man kan gjøre med det. Man kan varme opp rommet litt for å hjelpe jern, men man kan ikke tvinge den. Det er noe befriende med det. Noen ting tar den tiden de tar. Brød er ett av dem. Og søvn er et annet. 18:06 Jeg ble nylig fortalt at den ideelle hevingstemperaturen for gjerdeg er mellom 22 og 28 grader Celsius. Under 20 grader går hevingen veldig sakte. Over 35 grader begynner hjern å dø. Gjær er altså ganske kresende på temperatur, noe jeg synes er litt morsomt, fordi gjær er ellers ikke kjent for å være kresende på noe som helst. De spiser sukker. De sover i mel. 18:36 De trives i en fuktig klump. Men temperaturen, den må stemme. Det minner meg om en kollega jeg hadde en gang som var fullstendig like glad med alt, bortsett fra at kaffen måtte være nyaktig 96 grader. Ikke 95. Ikke 97. 96. Han hadde et termometer. Han brukte det. Jeg og han ville ha kommet godt overens. 19:05 Kallheving er en teknikk der man lar deg inn heve i kjøleskap over natten, eller til og med i flere dager. Det gir en langsommere og mer kontrollert heving, og resultatet er ofte et brød med mer smak og bedre tekstur. Kallheving er tålmodighet i praksis. Det er å planlegge i dag for å ha godt brød i morgen. Det er en slags kulinarisk optimisme. 19:31 Jeg setter i gang deien, og jeg vet ikke nøyaktig hva som vil skje, men jeg er nok så trygg på at det vil bli bra. Det er en fin tanke å ta med seg. Sett i gang noe, og stole på at det ordner seg. Litt som å legge seg og stole på at kroppen vet hva den gjør. Men nå er det på tide å vende tilbake til kirketoneartene, fordi vi har noen flere ting å gå gjennom. 20:00 Vi snakker om de syv kirketoneartene, og vi snakker om kvintsirkelen. Men hva kan man egentlig bruke kirketoneartene til, utover å imponere folk på musikktiorekurs? Svaret er ganske mye. Kirketoneartene gir komponister og musikere et utvidet fargepalett å jobbe med. I stedet for bare dur og mål, har man syv ulike grunnstemninger å velge mellom. Det er som å gå fra å ha to farger til å ha syv. 20:31 Og selv om 7 ikke er veldig mange, er det en merkbar forbedring. Jazzmusikere bruker kirketonartene hele tiden. Når en jazzmusiker improviserer over en akkord, velger de ofte en modus, altså en kirketonart som passer til akkordklangen. 20:50 Over en dulseptimakkord kan man bruke lydisk. Over en dominantseptimakkord kan man bruke miksolydisk. Over en molseptimakkord kan man bruke dorisk. Det er et system, og systemer er beroligende. Systemer sier at det finnes regler, og at reglene kan læres, og at når man kan reglene, kan man leke med dem. Det er omtrent slik all musikk fungerer. 21:19 Man lærer reglene, og så bryter man dem på interessante måter. Kirketonartene er reglene. Og musikere som Miles Davis og John Coltrane var mestre i å bryte dem. Kine Blue, Miles Davis sitt album fra 1959, er et av de mest kjente eksemplene på modal jazz, altså jazz basert på kirketonarter. Det er et rolig, vakkert album. Det er faktisk ganske godt å sove til. 21:54 Det er verdt å nevne at kirketoneartene ikke er unike for vestlig musikk. Mange musikkulturer rundt om i verden har lignende systemer av skalaer med ulike karakterer og bruksområder. Indisk klassisk musikk har raga-systemet, som inneholder hundrevis av skalaer, hver med sin egen stemning, sin egen tid på dagen den skal spilles og sin egen emosjonelle assosiasjon. 22:19 Det er et system av en helt annen størrelsesorden enn de sju kirketonearten, og det er imponerende på en måte som nesten er litt overveldende. Arabisk musikk har makam-systemet. Tyrkisk musikk har makam. Disse systemene har utviklet seg uavhengig av hverandre, men de har aldri til felles at de anerkjenner at ulike skalaer har ulike karakterer, og at det er verdt å navngi og systematisere disse karakterene. 22:48 Det er som om musikere over hele verden, uavhengig av hverandre, kom fram til den samme konklusjonen. At musikk ikke bare er lid. At musikk er stemning. At stemning kan beskrives og kategoriseres. Og at det er nyttig å ha et språk for det. Det er en av de tingene ved menneskeheten som faktisk er ganske rørende. 23:12 Vi er alle forskjellige, vi snakker forskjellige språk, vi spiser forskjellig mat, vi har forskjellige skikker og tradisjoner. Men vi hører alle musikk. Og vi hører alle at ulike skalaer høres ulikt ut. Det er noe felles i det. Noe grunnleggende og stille og felles. 23:39 La oss ta en liten omvei igjen, fordi det er det vi gjør her. Vi tar omveier. Det er faktisk hele poenget. Jeg kom til å tenke på noe mens jeg forberedte denne episoden, og det handler om mel. Mel er det andre hovedingrediensen i brød ved siden av gjær og vann. Mel kommer av korn, og korn er gress. Vete er gress. Ruge er gress. 24:09 Bygge er gress. Vi spiser i bunn og grunn gress, bare i bearbeidet form. Det synes jeg er en underlig og på en måte veldig fin tanke. Menneskene begynte å dirke gress for omtrent 10 000 år siden, og det forandret alt. Det er det som kalles den neolitiske revolusjonen, overgangen fra jegersankersamfunn til jordbrukssamfunn. Og det startet med gress. 24:37 Det startet med noen som så på et gressstråd og tenkte at det kanskje ikke kan gjøre noe mer med det. Mel inneholder gluten, som er et protein som dannes når mel blandes med vann og eltes. Gluten er det som gir deg en elastisitet, det som gjør at den kan strekkes uten å revne, det som holder på karbondioxidboblene fra jern og lardeien heve. Gluten er egentlig ganske imponerende. 25:03 Det er et protein som gjør akkurat det skal, stille og effektivt, uten å lage noe oppstyr. Glutten er litt som en god kollega som bare der å gjøre jobben sin. Man legger ikke merke til det når det fungerer. Man legger bare merke til det når det mangler. Det er litt så mange ting i livet. Infrastruktur. Søvn. Godt brød. 25:34 Vi er nesten ved slutten av vår musikalske reise gjennom kirketoneartene, og jeg vil gjerne si noen ord om hvordan kirketoneartene brukes i moderne musikk, fordi de er overalt, selv om det sjelden nevnes ved navn. Radiohead bruker mye modal harmonikk. Bjørk bruker det. Ennio Morricone brukte det i filmmusikk. 25:57 Gregorien chant, altså gregoriansk sang, som er den tidligste formen for notert vestlig musikk, er bygget helt og holdent på kirketonearten. Gregoriansk sang er enkel, monofon, altså en stemme eller alle stemmer synger samme melodi, og den er designet for store, klingende kirkerom. Den er designet for å fylle rom med en rolig, vedvarende lyd. 26:23 Det er ikke tilfeldig at Gregoriansk sang har opplevd en renesanse i nyere tid som avslappningsmusikk. Det er noe med den modale harmonikken, den manglende spenning og avspenning som man finner i dur og moll, som gjør at musikken bare flyter. Den er ikke på vei noe sted. Den er bare der. Og det er behagelig. Det er faktisk ganske likt det vi prøver å gjøre her i denne podcasten. Vi er ikke på vei noe sted. 26:54 Vi er bare her. Vi snakker om kirketonarter og heving av deg og gluten og kvintsirkelen, og det er ikke noe poeng med det utover at det er godt å høre på. Det er nok. Det er mer enn nok. Kvintsirkelen har en siste egenskap jeg vil nevne, og det er at den er uendelig. Du kan gå rundt og rundt og rundt, og du vil alltid komme tilbake til der du startet. 27:25 Det er noe trøstende med det. Uansett hvor langt du reiser harmonisk, er hjemmeveien alltid der. C er alltid et skritt unna G, og G er alltid et skritt unna D, og til slutt, etter tolv skritt, er du tilbake på C. Det er som en melodi som alltid finner veien hjem. Jeg tenker noen ganger på musikk som en slags organisert tid. Musikk tar tid og fyller den med noe. 27:53 En melodi er en reise gjennom tid, fra begynnelse til slutt, og underveis passerer man gjennom ulike stemninger, ulike tonearter, ulike kirketonearter. Og til slutt lander man. Det er kadansen, den avsluttende akkordrekken som forteller litt den at nå er vi fremme. Nå kan du hvile. Det er noe av det vakreste med musikk. 28:19 At den kan si, uten ord, at nå er vi fremme. Og kroppen hører det. Kroppen forstår det. Det er ikke nødvendig å analysere det eller tenke på det. Man bare hører det, og man vet at man er fremme. Kirketonartene er en del av det systemet. 28:39 De er verktøyene komponisten bruker for å skape den reisen, for å velge hvilken stemning man skal gjennom, for å bestemme om det skal føles som dorisk verdighet eller lidisk drøm eller miksolidisk varme. Det er en veldig gammel kunnskap. Den er over tusen år gammel. Og den virker fortsatt. Hvert eneste kveld. I musikk som spilles for folk som er på vei til å hvile. 29:11 Og nå er vi ved slutten av denne episoden, og jeg vil gjerne ta deg med på en liten tur gjennom alt vi har snakket om i kveld, men på en litt annen måte. En litt roligere måte. En måte som kanskje ikke følger helt de vanlige reglene for logikk og sammenheng. For det er slik det er mot slutten av kvelden. Tingene begynner å flyte litt. 29:34 Kantene blir mykere. Sammenhengene blir løsere. Og det er helt greit. Det er faktisk veldig greit. Tenk deg kvintsirkelen. Den ligger der foran deg, som et hjul, som et ur, som en tallerken med 12 tonarter arrangert pent rundt kanten. C er på toppen. G er til høyre. 30:01 Det er litt lengre til høyre. Og slik fortsetter det, rolig og forutsigbart, rundt og rundt. Og nå begynner jul å dreie seg, veldig sakte, som et stort gammeltur i en kirke et sted i Europa. Kanskje i Frankrike. Kanskje i et lite kapell i Burgund, der det lukter gammel stein og bivoks og noe som minner om sangen som steg opp mot velvingene for 800 år siden. Gregoriansk sang. 30:32 En stemme, eller kanskje mange stemmer som har blitt til en. Dorisk. Det er dorisk de synger. Den melankolske, verdige og åpne skalaen. 30:46 Den som ikke klager, men heller ikke later, som alt er perfekt. Og sangen fyller rommet, og rommet er stort, og velvingene er høye, og lyset er dempet, og det er steinkalt, men er likevel varmt, fordi musikken er varm, fordi dorisk er varm på en måte som er vanskelig å forklare, men veldig lett å kjenne. Og så er vi plutselig på kjøkkenet. Ikke i burgen. På et kjøkken. 31:14 Det er tidlig morgen, eller kanskje sen kveld, det er vanskelig å si. Det er en deil på benken. Den hever. Den har hevet hele natten, i kjøleskapet, rolig og tålmodig, og nå har den tatt ut og satt på benken, og den er dobbelt så stor som den var, og den er mik og elastisk og full av små bobler som gjerne er laget mens alle sov. 31:37 Jern sov ikke. Jern jobbet. Stille og usynlig og effektivt. Og nå er degen klar. Og det lukter mel og jær og noe annet, noe som ikke helt har et navn, men som er hjemmekjert på en måte som går dypere nord. Det er lukten av noe som tar tid. Av noe som ikke kan skyndes på. Av noe som bare er. 32:05 Og kvintsirkelen dreier seg fortsatt. C til G til D til A til E til H til fiss og videre, og tonene begynner å smelte litt sammen, slik de gjør når man er veldig rolig, slik de gjør når øynene er tunge og tankene er lette. Lydisk dukker opp. Den svevende, drømmende skalaen med den hevede fjerde tonen. Den som høres ut som å åpne en dør og finne et rom man ikke visste var der. Og rommet er der. 32:34 Det er et stort rom. Det er fullt av lys, men et dempet lys som lyser rett etter solnedgang. Det lyset som ikke kaster skygger, men bare fyller alt med en mik, gyllen varme. Og i rommet er den deg som hever. 32:50 Og deien er laget av gress, av ete som er gress, av gress som vokste i jorda for tusen år siden og for ti tusen år siden og for hundre millioner år siden, da jern allerede var der. Da jern allerede spiste sukker og produserte karbondioksid og ikke brydde seg det minste om dinosaurene. Og Miles Davis spiller i bakgrunn. Kinev Blue 1959 Modalias Kirketonearter Dorisk og frigisk og miksolidisk, alle sammen, flyter inn i hverandre, slik elver flyter inn i hverandre, slik tonarter flyter inn i hverandre på kvindesirkelen, rundt og rundt og rundt. 33:32 Og deien vokser. Og sangen stiger. Og hjulet dreier. Og C blir til G blir til D blir til A, og et sted i den reisen er du, og du er veldig rolig, og det er veldig stille, og det er veldig godt. 33:49 Lokrisk er der et sted, i et hjørne, litt usikker på seg selv, litt på vei et sted uten å vite helt hvor. Men det er greit. Lokrisk er alltid greit til slutt. Alt er greit til slutt. 34:05 Deigen hever. Jern jobber. Kvintsirkelen dreier. Og et sted i et lite kapell i Burgund synger en stemmenmelodi som er over tusen år gammel, og den stiger opp mot velvingene, og den blander seg med støvet og lys og lukten av gammelstein, og den er dorisk, og den er vakker, og den sier uten ord at nå er vi fremme. Nå kan du hvile. Nå er alt akkurat som det skal være. Deigen er hevet. 34:36 Brødet er bakt. Kvintsirkelen er fullført. C er tilbake. Og du er her. Og det er nok. Det er mer enn nok. Denne podcasten er produsert av Auden Kvitland Rosta, verdens kjedeligste podcastprodusent, og lest av kunstig intelligens på kjedeligst mulig måte. God natt! 37:09 Teksting av Nicolai Winther