Sterke historier - med Tore Strømøy

00:12 Heidi Nysæter var 45 år og hadde to jobber. Men en dag ble hun syk og liggende på sofaen i 11 år, mens legeren prøvde den ene medisinen etter den andre for å hjelpe, uten å lykkes. Ting snudde seg først da hun selv begynte å google. 00:31 Velkommen til Sterke Historier. Jeg heter Tore Strømme. 00:38 Historien i dag handler om angst, og hva sterk angst kan føre til. Men før vi begynner skal du få høre noe spesielt. 00:47 Cipralex, Fontex, Soloft, Effektor, Symbalta, Sarotex, Velbutrin, Remeron, 01:01 Det du hørte her var Heidi Nysetter fra Arneberg i Åsnes kommune, som ramset opp noen av de medisinene legene ga henne gjennom 11 år, i håp om å kurere henne for å få henne frisk. Problemet var at de i stedet gjorde av syker. Noe som ikke ble oppdaget før Heidi selv hadde funnet svaret, men da ville ikke leggene høre på. Historien startet for 15 år siden. Da jobbet tobarnsmorer som hjelpepleier i 80 prosent stilling, og som renholder i en barnehage i 30 prosent. 01:32 Det var fullt kjør, og det hadde vært det i mange år. Her er Heidis historie. 01:38 Vi hadde vært i Tyrkia med et vennepar på ferie, og så kommer vi hjemme på natta, sover litt, står opp og går i dusjen. Der mister du følelsen i leppa, akkurat som da du får bedøvelse hos tannlegen. 01:56 Oi. 01:56 Og det første som slår meg da, det er hjerneslag. 02:00 Urei da. 02:01 veldig så jeg havner på legevakta men i ettertid så viser det seg kanskje at det er mitt første panikanfall eller angstanfall Men hva sa han på legevakta da? Nei, alle prøver og alt var jo bra. Men jeg slo meg ikke helt til ro med det, for det kunne vært en propp som reiste igjennom. Så jeg slo meg aldri helt til ro med det. Og da startet bøtteballetten. Men jeg var jo ute i jobb. 02:35 Var du redd da når du var ute i jobb, at du frykte at det skulle skje noe? 02:38 Ja, for jeg jobber jo på sykehjemmet, og satt der om morgenen og skulle få rapport, så var jeg så svimmel, så jeg måtte rett og slett hølle i meg. 02:48 Så det var fortsatt noe? 02:50 Ja, og jeg visste jo ikke her det var. 02:52 Nei, men de sendte deg jo hjem og sa at du var frisk. 02:55 Ja, ja. Og da går hamsterhjulet, og det gikk i 11 år. Svimmelhet, kvalme, sure oppstøt, det er typiske angstsymptomer. Men det kan jo også være symptomer på noe annet da. Og jeg er jo en googler. 03:14 Åja, så du begynte å finne ut hva det var? Ja, ja. Hva kom du frem til da? 03:19 Angst, mest sannsynlig. Men hjernen min klarte ikke å roe seg med at det var angst. 03:26 Men gikk du til legen igjen og sa det da? Ja, ja. 03:30 Da hadde jeg lege på kirken her. 03:32 Hva sa legen da? 03:33 Nei, jeg ble jo sendt på, altså legen tok meg på alvor, han. Så jeg ble jo sendt på MR, rønken, hele pakka, blodprøver og... Så jeg var jo hos han legen i en og to ganger i uka. 03:47 Men i den tiden her så hadde du vel unger i huset også? 03:50 Ja, det hadde jeg også. 03:51 Hvordan var det da, jobb og familie og... 03:55 Ja, men det var ikke bare det at jeg hadde en jobb. Jeg hadde en jobb til. Så jeg hadde kun dagvakter på sykehjemmet, og så hadde jeg vaskejobb i barnehagen på kveldstid. Pluss kjøring og henting til unger, middag, klessfask. Det var en slitsam tid. Men det ble verre. Det ble mye verre. For jeg klarte jo å reise på jobb. Jeg klarte å ta vare på begge jobber mine, og middag, unger, hus og heim. Men til slutt så gikk de ikke lenger. 04:28 Det ble bare totalt mørke. Jeg ble liggende på sofaen i fosterstilling. Dette var da helt på starten 2011-2012. Så hadde jeg besøkt en vanninne, Asiv. Hun er med meg den dag i dag. Hun har aldri sviktet. Det hun gjorde da, det var å se at dette går ikke lenger, Heidi. Så hun ringte legen privat. Skulle hun aldri ha gjort. Nei vel? Nei, for at hun forklarte saken og sa at slik jeg ser Heidi nå, så trenger hun å legge sin på Sanerud. 05:05 Og det er nekten. Så det hun skulle ha gjort da, det var jo å ringe 113. 05:11 Så da skjedde det ingenting da? 05:12 Da skjedde det ingenting. Min mann tok kontakt med legen på mandag, og da fikk jeg utskrivet Cypralex antidepressive. Da du starter med antidepressive medisiner, så vil selvmordstankene øke. Det er helt normalt. 05:32 Det var det ikke jeg opplyste om. 05:34 Hva skjedde da? 05:35 Nei, men altså han jeg gifs med har jo sagt at dette går ikke. For jeg ble jo mye verre. Det var ingen informasjon fra legen om at dette ville gå over. Det var ikke noe tett oppferdeling. Så da ble det å slutte på de da. 05:51 Men hadde du selvmordstanket det? 05:52 Ja, ja. Men det ble verre. For etter jeg slutte med de, så ble det jo en ny psykolog, nye medisiner, som ikke virker, bare bivirkninger. Ny psykolog, nye medisiner, innleggelser på Sanerø. Det er en avdeling ved sykehuset i innenlandet. Det er akutt mottak for... Psykisk, ja. Så der har jeg vel vært innlagt fire-fem ganger. 06:24 Men jeg var jo så naiv og dum, så jeg trodde at første gongen jeg kom til Sanerø, så tenkte jeg at, oi, nå blir frisk. Nei, nei. 06:35 Det skjedde ikke. Men hva opplevde du der da? Selv om du var sykepleier, så var det ny verden for deg. 06:42 Jeg fikk jo prate med, altså det var jo andre i samme situasjon. 06:47 Miljøarbeidere, sykepleiere, psykologer. Og da var det en ny runde med medisiner. Og de medisiner han ville ha meg på da, så sier jeg at de tåler jeg ikke. Men jeg måtte starte på dem. Hadde ikke noen valg. Og det viser seg at jeg tålte dem jo ikke. En annen gang jeg var innlagt der, så ble jeg testet for manisk depresiv. At du er høyt opp og langt nede, for det er jo spesielle medisiner. 07:20 Men så fant jeg ut at jeg var kanskje i grenselagen, så fikk jeg prøve de medisiner. De tålte jeg i hvert fall ikke. Jeg var så dårlig. Dette henger jo sammen med det jeg egentlig vil fremtelle. Og det er en genotypfeil som heter SIP2D6. Det var så sent som i 22-23, da jeg atter en gang var innlagt på Sanerud. Så sier jeg, jeg vil ha den blodprøven for å sjekke om jeg har den genotypfeilen. 07:57 Men hvordan har du kommet på det da? 07:58 Google. 08:01 av det, så du hørte om at det var noe sånt ja, og jeg måtte prøve å finne ut hvorfor jeg ikke tårte medisiner var ikke det noe leggene burde jeg ha funnet ut av, ikke du? 08:11 jo, absolutt, absolutt men hva sa han da når du kom med Google-greiene? 08:16 nei, men de nekte de nekte å ta den blodprøven jeg sa at jeg gir meg ikke denne blodprøven, denne skal jeg ha 08:28 Mamma? Ja? Alle de andre går på dans etter skolen. Åja. Jeg vil også begynne på dans. Ok. Men da miller jeg deg på i morgen da. 08:36 Sånn er det ikke for alle. Noen familier har så dårlig råd at barna føler seg utenfor fordi de ikke har råd til fritidsaktiviteter. Vips til Frelsesarméen på 2309. Gi litt. Hjelp mye. 08:50 Blodprøven var tatt, og den blir jo sendt til diakonhjemmet i Oslo. Litt lang ventetid. Det tar kanskje 14 år. 09:00 Så var det en kveld jeg satt på Saderud, og så gikk jeg inn på helsenorge. Helt tilfeldig. Det låg svaret. Og jeg har den genotypfeilen. Syp 2D6, det vil si at jeg mangler et enzym i leveren. Jeg er en lege, men jeg skal prøve å forklare det veldig enkelt. For eksempel paragenforte. For at paragenforte skal bli omdannet til morfin, så er den tableten avhengig av at du har det enzymet i leveret. 09:37 Ellers er det kun paracetamolen som virker. Så paragenforte har ingen effekt på meg. Samme les med tramadol. Liten eller ingen effekt. Det er da smertestillende. I forhold til antidepressive medisiner, så er det kun et slag som jeg kan bruke med min genotypfeil, og det er den medisinen står på nå. 10:00 Så det vil med andre ord si at du i ti år har gått på feil medisin da? 10:06 Ja, elve. 10:07 Elve år? 10:08 Elve. Og jeg har lista her. 10:11 Men hva sier legene når de får det svaret? 10:16 Han første legene brukte, som sa at de aldri kom til å bli fresk. Men han pøste på med sobril, angstempende, veldig avhengighetsskapende. Det gikk på veldig høye doser med sobril. Helt til jeg selv fant ut at det ikke er som trenger sobril. Det er huet. Så da begynner jeg å trappe ned. Så i dag brukes det ikke. 10:44 Men det måtte jo være en fæl beskjed å få i fra en lege da, og si at du blir nok aldri frisk. 10:50 Ja, men altså du blir jo helt motløs. 10:52 Ja, varte du det? 10:54 Ja, jeg varte. Og da gikk det ned enda i dør. Og jeg har laget på sofaen i fosterstilling i så mange år, under et pledd, så da mannen min kom hjem fra jobb, så har han jo aldri visst hva finner jeg nå. 11:08 Så sånn har det vært dag ut og dag inn? 11:10 Dag ut og dag inn. 11:13 Men da kunne du jo ikke ha fungert i familien eller til nå, da? 11:16 Ingenting. Absolutt ingenting. 11:19 I 11 år? 11:20 I 11 år. Pårørende. Altså, de står i en kamp dem også. 11:25 Ja, hvordan reagerte de da? Mannen din og ungene dine? Var de redd, eller begynte de å bli lei av at du... Nei, nei, mannen min er veldig kjemperedd. Og vist ingenting. 11:37 Nei, men han så jo jeg lå her, og det er han som ofte har ringt legevakta og sagt at nå vil ikke jeg ha ansvaret for meg. Nå får noen annen taver. Og på et tidspunkt så bodde datteren min i Sandefjord, og hun visste at jeg lå her og ikke ville leve lenger. Så hun ringte 113, forklarte situasjonen, ble sett over til legevakta i Elverom, og så ringte han meg og spurte om legevakta kan få leve til å ringe deg. Ja, sa jeg. Og da var det en ny innleggelse. 12:09 Det har vært noen tøffe tak. 12:14 Men noen venninne av deg da, som så deg første gangen, og som begynte å slå alarm deg, hun må jo ha vært helt fortvilt. 12:20 Ja, selvfølgelig var det det. Og så har jeg andre venninne som bor oppe på heaven her, Tone. Jeg orker ikke å være hjemme om morgenen. Så jeg bare sto opp og reiste dit. frokost, kaffe, gode samtaler, positivitet. Det er kanskje mye til å grunntelle at jeg sitter her i dag. Det er fordi jeg har hatt så mange gode rundt meg. 12:45 Ja, så du har hele tiden trekt til dem for å... Ja. Eller så hadde du ligge her, da. 12:50 Ja, ja. 12:51 Men hvordan hadde du det når du hadde sånn? Hvorfor klarer du å beskrive det? 12:56 Hva kjenner man? Hva er det? 12:58 Ja, hva kjenner man på? Det er et så totalt mørke. Så jeg lå jo og planla hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg begynner å utelukke ting da. Jeg vil ikke drukne meg. Det er skummelt. Men jeg hadde tanker om å sette meg i bilen. 13:20 Men greia er nok ikke at jeg tror ikke folk vil dø. Jeg tror at de ikke orker å ha det så vondt. Jeg hadde jo alle privilegier for å ha det bra. Verdens mest tålmodige mann, snille unger, gode veninner. Så jeg tror at det å ha det så vondt, det kan tippe hele laset. 13:45 Så hvis jeg hadde kommet her i den tiden, så hadde du ligget bort på sofaen, eller du? 13:49 Ja, ja. 13:50 Hadde du snakket til meg, da? Nei. Var du sovet, eller var du åken? 13:54 Nei, jeg sov 17-18 timer i degene. 13:57 Det var bedre å sove? 13:58 Ja, for da slapp jeg å ha det så vondt. 14:02 Jeg vet, det var en gang de ringte en annen gode venninne på dette her. Jeg orker ikke så. Du kan ikke komme inn i dag. Jeg orker ikke. 14:09 Men skjønte de rundt deg hvor ille det var, da? Eller tenkte de liksom, åh, nå er det ho igjen, og... 14:15 Nei. Nei da. De så nok alvore. Du vet, ute er i dusjen på 14 dager. Ikke vasker håret. Ikke steller deg. Da kommer vi til neste punkt. For da fikk jeg en ny psykolog. Kjempetrivelig dame fra Danmark. 14:31 Har du noe tro på det da? 14:33 Nei. Nei. For at det... Jeg har i 11 år gått av psykolog og trodde at det var psykologen som skulle gjøre meg frisk. Men slik er det dessverre ikke. Den jobben må du gjøre selv. Så da sier hun at det er et stelle opp i Elverån som heter Friskstiftelsen. Så da ble det søkt inn der. 14:58 Hadde du hørt om det før da? 14:59 Nei, det måtte en dansketeil for å tale om det. 15:04 Men hva fortalte du at det var da? 15:09 Det jeg fikk høre da, det var at det var et behandlingsstelle på lik linje med modum bad. Så der kan du få innleggelse opp til tre måneder. 15:20 Var du motivert for noe sånt da? 15:22 Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Men for å få et opphøll der, så skal du være rimelig oppegående. Uka før jeg skulle legges inn på friskstiftelsen i Elverom, så var jeg på Sanerud igjen. Så jeg var vel ikke noe slik spesielt god form. Da jeg kom på friskstiftelsen første gang igjen, så hadde jeg ett mål om dagen. Det var å pusse tennene mine. 15:51 Det sier jo litt om situasjonen og hvordan du var da. 15:56 Men for et sted. 15:58 Ja, du ble overrasket? 16:00 Ja, altså, det finnes ikke maken. 16:03 Så jeg var der i tre måneder, og der gjør du program fra åtte og barren til fire om eften. Og du skal jo egentlig yte litt selv da, i forhold til trening, være med på opplegget og psykologtimer, der har du alle profesjoner, leger, psykiater, psykologer. Tre måneder gikk, jeg var ved noe bedre, rett ut, rett av psykolog, og søkte meg rett innatt. Det var veldig motivert da. 16:34 Ja, jeg begynner å bli. Det er et års ventetid, men jeg kom inn relativt fort, mener jeg husker. Jeg tror det gikk 6-7 måneder. Og da var jeg så motivert, så jeg begynner å trene fra dag 1. Jeg trener til to ganger om dagen. Det første jeg begynner med, det var Roma sin. 16:54 For det følte jeg at jeg mestrer. Alle det ropet får sin egen veileder. Så du har en fast veiledige med hele oppholdet. Og hun drev å skulle ha meg på mølla. Ikke sjans. Men var jeg på mølla før jeg var ferdig? 17:09 Det var det? Ja. Det var helt utrolig, du som ikke orsket å røre deg i hele tatt. 17:13 Ja, det svingte veldig på det opphøllet der. Så det var styrketrening, og det var stretching, og det var all slags type trening. Og det verste talt var at jeg satte på meg skoene, jakene og gikk tur alene. 17:29 Og det hadde du ikke gjort på år og dag? Aldri. 17:31 Aldri? Nei. Trening for meg, det er alfa og omega. Høller meg i aktivitet. Og det er jo vitenskapelig bevisst også at fysisk aktivitet i forhold til psykisk helse, det er veldig, veldig viktig. 17:46 Men hvordan merket du bedring på sykeheden da? Forsvarengelsen din, eller? 17:51 Angsten, den er der. Men jeg har fått knagger å henge det på, så jeg takler alt mye bedre nå. Folket har rundt meg da, de tror nesten ikke på det de ser. Men det har vært en hard kamp, og det finnes så mange der ute. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe alle. Dette er hjertebarnet mitt, rett og slett, å bli bedre. 18:16 Men kan man gjøre sånn selv, eller må man på et sånt senter, for å si det sånn? 18:20 Jeg startet jo med samtaler hos psykisk team i kommunen, men for meg så var ikke det en nykk. 18:27 Nei, for det skal vel noe til å motivere seg for å gjøre noe selv, så skal jeg si. 18:32 Ja, jeg måtte i hvert fall ha drivkraft. For jeg var så langt nede. Men jeg tror at det med bedre tilrettelegging, da er vi tilbake til økonomi da. Det finnes jo ikke penger. Det er jo ingen som kan spo om fremtiden. Men jeg må fortsette i den gata jeg er nå. Det der morgenen jeg står opp her, og så vet jeg skal jeg på trening. Og så tenker hodet mitt, hvordan i all verden skal jeg klare det. Så reiser jeg. For jeg vet... 19:03 At jeg går utdatt med en annen følelse i kroppen etter trening enn før trening. 19:09 Men det er jo mange, sikkert sånne som deg, som ikke har drevet å trene før, ikke sant? 19:14 Og så plutselig så sier du at du skal begynne å trene, og for dem høres det kanskje helt 19:19 Ja, men jeg har aldri vært et treningsmenneske. Jeg har hatt å gå tur. Det har snudd. Nei, det har snudd totalt. Og jeg har hatt å gå i modbaker. Nå elsker jeg det. Jeg selv har jo aldri vært en optimist. Jeg er den fødte pessimist. Og han er gift, men han er helt motsatt. Om han nå har trua på meg, det vet jeg ikke. Men han har jo hatt et håp. 19:47 Det er jo mange ekteskap som går dundast når det kommer sånne problemer. 19:52 Ja, det har vi vært i krise her også. Det er viktig å legge under en stol. Jeg traff han i 1986, og vi har vært gjennom noen stormer, men vi er da gift. 20:05 Han må jo da føle at han har fått deg tilbake igjen, for han mistet deg jo i mange år. 20:09 Ja, 11 år. Jeg er litt bitter for at jeg ikke fikk den hjelpen første gangen vi ba om innleggelse på Sanerud. For da kunne tingene vært veldig annerledes. Jeg ble liggende her alene. Han måtte jo på jobb. Jeg vet det var en periode helt til starten som han ble sykemeldt for å være hjemme med meg. Men det går jo ikke. Han må jo på jobb. 20:35 Så du mener at du skulle da være, i stedet for å prøve all din medisin, så skulle du da være lagt inn med en gang? 20:41 Ja, i hvert fall da du ser på den medisinlista her, det er i hvert fall 10-11 forskjellige slag. 20:48 Men betyr det at legerne har for dårlig kunnskap der? Hva er det for da? Hvor ligger feil? 20:54 På den tiden så tror jeg de hadde for dårlig kunnskap om det der genotypfeil. Nå har jeg syp 2D6, men det er jo to andre også som går på antidepressive medisiner og andre typer medisiner. 21:06 Men betyr det at det finnes ikke noe fornuftig forklaring på angsten din? 21:13 Det kan det være. 21:15 Det kan skrive seg fra noe som du har opplevd, og det trenger ikke nødvendigvis bare bære av det. 21:19 Ja, for da andre gongen jeg var på friskstiftelsen i Hjelmerom, så begynner vi å prate om barndom. Nei, jeg har hatt en greie i barndom, jeg. Så plutselig, etter samtaler med psykolog der oppe, så begynner det å dette tingene i hodet på meg, som jeg ikke har tenkt på, så jeg var småjinte. Blant annet at jeg så min bestefar fikk hjerneslag to ganger. Og ting som skjer i barndommen, vonde ting, det vil ofte dukke opp alt i voksen alder. 21:51 Ja, hvor mange tror du at du skriver ingenting fra barndommen din. 21:55 Nei, men det kommer. Det kommer. 16-17 år siden så hadde min mann blodpropp i hodet. Det gikk veldig utover syne. Så han var jo kjøreforbud og gikk jo hjemme i to år. Vi visste jo ikke. 22:11 Men du var redd? 22:13 Han var ikke redd. 22:15 Jeg var. Har du funnet ut hva som utløste det da? Har du tenkt på hva som utløste angstanfallet ditt da du hadde vært på ferie? 22:23 Langvarig stress. 22:24 Så du har vært gjennom halv tid, eller? 22:27 Ja, opplevd masse selvmord. 22:29 Opplevd masse selvmord? 22:30 Ja, i nære relasjoner. 22:32 Så du tror det kan være det som gjør det? 22:34 Langvarig stress, høy arbeidsbyrde, masse innvendig stress da, for at jeg gikk og var livredd for å få hjerneslag. Ja, det er helt surrealistisk. Og så de hjernen våre skrudd sammen. Jeg klarte ikke å slippe tanken på at jeg kom til å få et hjerneslag. 22:55 Ja, tror du det hadde noe med opplevelsen? 22:58 Ja, de fant ut opp i elverom at det kan være barndomstraumer i forhold til min bestefar og min mann. Alle de selvmordene jeg har opplevd, det er mange vi er oppe i. Fem, seks. 23:23 Men du var jo en aktiv arbeiderske, så du hadde to jobbager. Hva skjedde med arbeidskapasiteten din? Den forsvant fullstendig. 23:32 Den forsvant fullstendig. Var det bare sykemeldt, eller? Ja, da ble det sykemeldt helt fra den ene jobben på sykehjemmet. I samme råd med NAV skulle jeg prøve å beholde den andre for å være i litt aktivitet. Det gikk på et vis, til det ikke gikk. Da hadde jeg gått så lenge sykemeld, så jeg kom over på arbeidsavklaringspenger. Gikk jeg på arbeidsavklaringspenger i over fem år, så hadde jeg verdens fineste veileder på NAV. 24:02 Jeg ble sendt ut i arbeidsutprøving, det gikk jo ikke. Så ble det søkt ufør, så jeg var ufør fra 2016. 24:13 Hvis du skal beskrive disse 11 årene, hva vil du kalle det? 24:19 Et helvete. 24:20 Rett og slett? 24:21 Rett og slett et helvete, både for meg selv og alle rundt meg. 24:26 Jeg hadde ikke noe sosialt liv. Jeg lå her på sofaen. Jeg sluttet å kjøre bil. Jeg kjørte ikke bil på over ett år. Det var kanskje bra også, for jeg var jo så svimmel. 24:38 Du har jo på en måte vært utmeldt av samfunnet i lange tider. Du har blitt deltatt i det sosiale livet? 24:47 Ingenting. Ingenting. Ikke på butikken. Det er noe sosialt samme venner. Ingenting. 24:55 Gredde å føle meg hva som skjedde i verden da? 24:56 Nei, jeg brydde meg ikke. Da jeg var på det mørkeste så var det jo jævlig, men jeg tror jeg har vokst på det. Da du kommer ifra et sånn mørke til den energien jeg har nå. 25:09 Heidi er i dag ufør, men har et godt liv. Ikke minst takket være en lege som hører og ser henne. Midt oppe i problemene fikk jeg også nyrestein som førte til sepsis eller blodforgiftning, hvor legene var i tvil om hun ville overleve. Hun ble også operert da man fant en kul etter mammografi og fikk blødende sår. Heidi sier at den genotypfeilen hun har trolig er mer vanlig enn folk tror, og den kan påvises kun med en blodprøve. Hun mener den har betydning ikke bare i forhold til antidepressiva, men også smertestillende. 25:43 Min historie er kanskje ikke unik, men jeg vil så gjerne få fortalt at vi som sliter ikke bare lar å legge oss ned uten grunn, sier Heidi Nysetter. Hvorfor er det viktig for deg å få fortalt det her? 25:55 Jeg unner ingen å ha det så vondt som det jeg hadde. Og jeg vet at det finnes hjelp, men du må finne rette hjelper. Det som er like viktig oppi dette her, det er alle de gutta som ikke prater om følelser. Ifra dag enn da jeg ble psykisk syk, så har jeg vært som en åpen bok. Det er så viktig å være åpen. Og det å tro er mye til grunn til at jeg er her i dag, at jeg har vært så åpen om det, 26:25 Hvordan har du det i dag da? Nå bobler det over til energi. 26:30 Det er så uvant. Det er så uvant. Jeg har lyst til å gjøre alt samtidig. 26:38 Kjenner du på angsten fortsatt? 26:40 Ja, senest i dag. For jeg stod med migrene. Jeg har jo migrene også. Jeg vet jo at det er migrene. Men det kan også være hjerneslag. 26:49 Du er fortsatt redd for det? 26:50 Ja. Den henger i. Jeg klarer å skyve det fortere fra meg nå enn jeg gjorde før. 26:58 Da hadde jo han legen som sa at du aldri blir frisk rett da, på en måte. 27:02 Jeg vet jo ikke om jeg blir 100% fresk. Det kan ikke sitte av seg, ja. Men jeg har det mye, mye bedre. Jeg kan reise på ferie, jeg kan reise på kafé med veninner, jeg kan ikke minst reise på butikken alene. Jeg trives hjemme i min egen selskap, i stedet for å reise ut til huset med samme du står oppe om morgenen, for jeg gjorde jo det, for jeg ikke orker å være alene. Jeg ville ikke du alene. Jeg hadde dødsangst, og jeg ville ikke du alene. 27:31 Skal du sitte altså her og si at trening er løsninger? 27:35 Ja, for meg gjør de i hvert fall det. Og jeg tror det er det for mange andre også. Selv om du aldri har trent, bare det å komme ut og gå en tur trenger ikke være mer enn en halvtime, så er det starten. Da er det mye mer enn å ligge på sofaen. Få kroppen i gang, få hjertet til å jobbe, få pulsen. Det er så bra. Det er aldri for sent å begynne å trene. Jeg vil ut, jeg vil oppleve ting. 28:06 Jeg vil ikke gro fast her. 28:08 Har du en historie som andre burde høre, eller har du et tips om en sterk historie, ta kontakt med meg. Det gjør du lettest ved å sende en e-post til testromoy at gmail.com eller ta kontakt via Facebook-siden Sterke historie. På den kan du også lese omtale om episoderne og se bilder av alle som har vært med i podcasten. Du kan også skrive helsninger og kommentarer til det du har hørt. Jeg er selv redaktør for denne podcasten, og som medlem av Norsk Redaktørforening følger jeg hver varsomplakaten og redaktørplakaten så godt jeg kan. Og så håper jeg at du tipset så mange andre du kan om denne podcasten.